Jeg og mannen hadde lenge snakket om å få ett barn til sammen. Jeg var den som snakket mest. Han syntes egentlig at vi hadde nok barn (3 til sammen). Men forsto etter noen år at det virkelig betydde mye for meg å få ett 3. og siste barn. Har alltid sett for meg at jeg skal ha mange barn.
I mai 2010 begynte spiralen å plage meg. Jeg hadde følelsen av at den "satt fast" eller noe. Dette var ikke noe legen kunne være enig i da jeg tok den ut i juni 2010. Men jeg er sikker på at det var noe som ikke stemte. Er jo ikke meningen at man skal få vondt etter samleie.
Vi snakket på å kanskje begynne å prøve til høsten. Så jeg slo meg til ro med det, og vi kjøpte inn noen pakker med kondomer (noe vi hater å bruke begge 2). Det gikk ikke mer enn 3 uker før mannen en sein kveld spurte om jeg hadde lyst til å lage baby med han. Jeg ble super glad. Ikke minst for at det var HAN som tok initiativet. Er vel ikke nødvendig å si det men, vi hadde mye moro i ukene som fulgte ;). Jeg har alltid blitt veldig lett gravid ("ingen forsøk" og ett forsøk), så var sikker på at dette kom til å gå fort. Ble derfor helt satt ut da jeg faktisk fikk mensen i juli. Men på neste prøverunde så satt spiren :) Vi var begge 2 kjempe glade, og spente. I uke 8 fortalte vi det til alle, spesielt jentungen på 9 år ble helt i 100 over at hun skulle bli storesøster igjen. Dagen etter at vi hadde fortalt det så fikk jeg blodig utflod. Ikke mye, men nok til at jeg ble bekymra. Noen dager seinere var jeg til lege, og han beroliget meg om at dette ikke var unormalt, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Det hjalp ingenting, jeg var veldig bekymra.
3. november 2010 ca kl 21. Etter ett dobesøk fikk jeg panikk. Det hadde blitt en annen mengde på blodet og det kom klumper. På legevakten på sykehuset ble jeg sendt videre til Gyn, der jeg fikk bekreftet at jeg hadde hatt en missed abortion (m.a). En vond vond kveld som jeg aldri vil glemme. Fikk med tabletter hjem for å lette prosessen. Dagen etter kom de fysiske smertene med kraftige rier nesten hele dagen. Hadde også en del rier dagen etter. Det rant mange tårer disse dagene. Heldigvis hadde jeg/vi mange som brydde seg. En fantastisk støtte. Er så glad for at vi fortalte om graviditeten tidlig, slik at jeg slapp å gå gjennom dette i "hemmelighet". På etterkontrollen fikk jeg beskjed om at ting ikke hadde rensket seg så bra som det skulle, og de var redd for infeksjon. Jeg var i elendig form enda, og småblødde fremdeles. Noen uker senere var det ny kontroll, og de var fremdeles ikke fornøyd. Jeg begynte å bli lei og oppgitt. Fikk beskjed om at jeg skulle ta kontakt om jeg ble i dårlig form eller om det skjedde noe som fikk meg til å bli bekymra. Heldigvis stabiliserte ting seg etterhvert etter 15 uker i strekk med blødninger!!!
Vi begynte igjen å prøve.. og for hver menstruasjon som kom ble jeg mer og mer deprimert. Har hatt en grusom seinvinter/vår. Er sliten og lei. Vi er nå inne i vår. 7. prøveperiode uten resultater :( Jeg skjønner at jeg har vært bortskjemt tidligere med at det klaffer lett. Det er vel kanskje dette som er normalen for mange prøvere..
Trodde faktisk at jeg var gravid nå i helga som var. Mens skulle komme fredag, men den kom ikke før tirsdag ettermiddag... Til og med mannen trodde det hadde klaffa nå.. Jeg var i strålende humør i hele helga, og rett ned i kjelleren igjen på tirsdag. Er skikkelig lei nå, og prøver å innbille meg selv at jeg ikke kan få flere barn. Slik at jeg kanskje kan slutte å tenke på det.. men jeg er nok ikke så lettlurt.. hehe. Har hørt at mange sliter med å få spiren til å sitte når fokuset på det er for stort.. Men.. underbevisstheten har sitt eget liv..
En gang sitter nok spiren, og skulle det ikke gå ,så er jeg meget klar for enten en adopsjon eller å bli fosterforeldre :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar