Hvordan kjernefamilien har forandret seg på godt og vondt.

Understreker at dette er min mening. Er ikke vitenskaplig dokumentert i det hele tatt.


Kjernefamilien har blitt forandret de siste 10 åra! Og takk for det. Før bodde foreldre sammen bare fordi de hadde barn sammen. Og nåde den som hoppet utenfor "normalboksen" .
Barn i dag har det ikke no verre enn andre selv om de har bare en mor eller en far, lesbiske foreldre, homofile foreldre, skilte foreldre eller har foreldre som er sammen. Alt er like vanlig ( i allefall nesten). Og ingen barn føler at de er mer annerledes enn andre. Men jeg tror at veldig mange barn i dag opplever å bo med lykkelige voksne. Sånn var det kanskje ikke alltid før?

Dette med å få barn tidlig/seint. Jeg fikk selv en datter som 19 åring. Ikke planlagt og det  var brukt prevensjon. Tok alikevel ikke "the easy way out" som mange gjør. Jeg beholdt og tok ansvar. Fullførte skolen det året jeg fikk jentungen. Har i ettertid funnet meg en flott mann og er nå gravid med 3. (og siste) i en alder av 29. Mine barn har en mamma som er frisk, rask, ung, sprek, husker hvordan det var å være barn. Jeg orker å finne på ting med mine barn. Det tror jeg ikke det er så mange småbarnsforeldre på 40-50 som gidder. Har en jobb med en inntekt på over 400 000 kr. Så ingen skal komme å si at de som får barn tidlig er dømt til å gå på NAV, sosialen etc. Det er nok mange som ikke er voksne eller klarer å bli det , slik at de kan ta ansvar for eget liv. Men det er absolutt IKKE normalen.

Dessuten, foreldre som får barn seint, har prioritert jobb, utdannelse og "Leve livet" først. De har større sjangs for å være sjukmeldte i svangerskapet, større sjangs til å få sjuke barn enten fysisk eller psykisk. De har større tilpasningsproblemer til det nye levesettet da de alt er vant med ett helt annet liv (ett egoistisk liv fylt av meg , jeg og mitt). Det er flere som går fra hverandre i voksen alder når de får barn seint enn foreldre som får barn i etc 20 åra. Forholdet takler ikke utviklingen/forandringen. Mens unge par har ikke "grodd fast" i ett bestemt spor enda, og er mer tilpasningsdyktige.

Hva mener du?

Alt blir tatt opp i verste mening...

Sitter her og er mektig irritert. Tidligere i kveld opprettet ei jente jeg er venn med på facebook ei gruppe med ett ord i som var skrevet helt feil. Tenkte som så at som en god venn så bør jeg fortelle henne dette, sånn at hun ikke blir flau seinere om hun finner ut at det er feil osv.. Så jeg tok kontakt med henne på chat og fortalte at ordet skrives sånn, også skrev jeg det. Hun flippa helt ut, tok seg så nær av det. Og mente at jeg alltid skulle være en bedreviter. Jeg skrev til henne at jeg mente det kun godt, derfor jeg skrev det på "privaten" på chat i stedet for på vegg etc. Hun klikket i allefall i alle retninger. Så jeg endte opp med å skrive unnskyld for at jeg brydde meg. Og nevnte også for henne at jeg mener at gode venner følger litt med på hverandre og passer på. Om jeg skriver noe feil, har ketchup på haka, skjørtet i strømpebuksa el noe så hadde jeg ønska at noen sa i fra til meg slik at jeg kunne gjøre noe med.
Hun klarte dessverre ikke å forstå at jeg mente det godt... ble derfor mektig irritert og fortalte henne akkurat hva jeg mente om oppførselen hennes. Det var jo som å helle krutt på bålet.. men men.. jeg bryr meg egentlig ikke så mye. Trenger ikke å omgås sånne folk.
Men ja, poenget mitt er, er virkelig folk blitt så såre at de ikke tåler litt velment kritikk?? Jeg blir glad om noen bryr seg om meg og mitt... ikke sint i allefall... Har det blitt sånn at det er enhver mann for seg selv?

Om å ønske deg ett barn nr 3.

Jeg og mannen hadde lenge snakket om å få ett barn til sammen. Jeg var den som snakket mest. Han syntes egentlig at vi hadde nok barn (3 til sammen). Men forsto etter noen år at det virkelig betydde mye for meg å få ett  3. og siste barn. Har alltid sett for meg at jeg skal ha mange barn.

I mai 2010 begynte spiralen å plage meg. Jeg hadde følelsen av at den "satt fast" eller noe. Dette var ikke noe legen kunne være enig i da jeg tok den ut i juni 2010. Men jeg er sikker på at det var noe som ikke stemte. Er jo ikke meningen at man skal få vondt etter samleie.
         Vi snakket på å kanskje begynne å prøve til høsten. Så jeg slo meg til ro med det, og vi kjøpte inn noen pakker med kondomer (noe vi hater å bruke begge 2). Det gikk ikke mer enn 3 uker før mannen en sein kveld spurte om jeg hadde lyst til å lage baby med han. Jeg ble super glad. Ikke minst for at det var HAN som tok initiativet. Er vel ikke nødvendig å si det men, vi hadde mye moro i ukene som fulgte ;). Jeg har alltid blitt veldig lett gravid ("ingen forsøk" og ett forsøk), så var sikker på at dette kom til å gå fort. Ble derfor helt satt ut da jeg faktisk fikk mensen i juli. Men på neste prøverunde så satt spiren :) Vi var begge 2 kjempe glade, og spente. I uke 8 fortalte vi det til alle, spesielt jentungen på 9 år ble helt i 100 over at hun skulle bli storesøster igjen. Dagen etter at vi hadde fortalt det så fikk jeg blodig utflod. Ikke mye, men nok til at jeg ble bekymra. Noen dager seinere var jeg til lege, og han beroliget meg om at dette ikke var unormalt, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Det hjalp ingenting, jeg var veldig bekymra.
3. november 2010 ca kl 21. Etter ett dobesøk fikk jeg panikk. Det hadde blitt en annen mengde på blodet og det kom klumper. På legevakten på sykehuset ble jeg sendt videre til Gyn, der jeg fikk bekreftet at jeg hadde hatt en missed abortion (m.a). En vond vond kveld som jeg aldri vil glemme. Fikk med tabletter hjem for å lette prosessen. Dagen etter kom de fysiske smertene med kraftige rier nesten hele dagen. Hadde også en del rier dagen etter. Det rant mange tårer disse dagene. Heldigvis hadde jeg/vi mange som brydde seg. En fantastisk støtte. Er så glad for at vi fortalte om graviditeten tidlig, slik at jeg slapp å gå gjennom dette i "hemmelighet". På etterkontrollen fikk jeg beskjed om at ting ikke hadde rensket seg så bra som det skulle, og de var redd for infeksjon. Jeg var i elendig form enda, og småblødde fremdeles. Noen uker senere var det ny kontroll, og de var fremdeles ikke fornøyd. Jeg begynte å bli lei og oppgitt. Fikk beskjed om at jeg skulle ta kontakt om jeg ble i dårlig form eller om det skjedde noe som fikk meg til å bli bekymra. Heldigvis stabiliserte ting seg etterhvert etter 15 uker i strekk med blødninger!!!

Vi begynte igjen å prøve.. og for hver menstruasjon som kom ble jeg mer og mer deprimert. Har hatt en grusom seinvinter/vår. Er sliten og lei. Vi er nå inne i vår. 7. prøveperiode uten resultater :( Jeg skjønner at jeg har vært bortskjemt tidligere med at det klaffer lett. Det er vel kanskje dette som er normalen for mange prøvere..
Trodde faktisk at jeg var gravid nå i helga som var. Mens skulle komme fredag, men den kom ikke før tirsdag ettermiddag... Til og med mannen trodde det hadde klaffa nå.. Jeg var i strålende humør i hele helga, og rett ned i kjelleren igjen på tirsdag. Er skikkelig lei nå, og prøver å innbille meg selv at jeg ikke kan få flere barn. Slik at jeg kanskje kan slutte å tenke på det.. men jeg er nok ikke så lettlurt.. hehe. Har hørt at mange sliter med å få spiren til å sitte når fokuset på det er for stort.. Men.. underbevisstheten har sitt eget liv..

En gang sitter nok spiren, og skulle det ikke gå ,så er jeg meget klar for enten en adopsjon eller å bli fosterforeldre :)

Blogg presentasjon

Hei alle sammen!
Dette skal bli bloggen min om alt som opptar meg! Ser på meg selv som en person med mange interesser. Jeg er mamma til 2, prøver å få det til å bli 3. Har en familie med min, din og vårt barn. En mann som studerer og trener. (sistnevnte burde jeg også komme i gang igjen med)
Jeg selv er som poteten og kan brukes til alt. Er daglig leder i en mannsdominert bedrift. Er ikke redd for å få møkk på henda eller å ta i ett tak med gutta.
Jeg elsker familielivet, og synes at jeg har en super familie <3
Håper det er noen som har lyst til å følge meg og livet mitt på toppen av verden.